1 | Desiring a horizon of gravity, 2005
En hvit, transparent duk er strukket ut mellom veggene i utstillingsrommet. Som tittelen antyder kan duken oppfattes som en horisontlinje, og vekter fylt med duftende krydder er med på å holde det hele i balanse. Det gjennomskinnelige seglet deler rommet på midten. Vi må bøye oss ned for å kunne gå inn under den oppspente duken. Enkelte steder er det mulig å stikke hodet opp over horisonten og ta inn landskapet som brer seg ut i rommet. Stående slik, med hodet i en sfære og resten av kroppen i en annen, blir vår opplevelse av vår egen kropp i samspill med kunstverket en sentral del av opplevelsen. Likeså vil samspillet med andre mennesker være med på å forme vår erfaring med verket.
Vi finner slike horisontlinjer i flere av Netos arbeider. I enkelte installasjoner har han også laget små trapper eller stiger som gjør det mulig å titte inn i en verden som befinner seg over vår vanlige menneskelige høyde. Denne interaksjonen med tekstiler minner om et bestemt arbeid laget av en kvinnelig brasiliansk kunstner som ofte blir nevnt i forbindelse med Neto. Lygia Pape, en av de såkalte ”ny-objektive” kunstnerne som virket i Brasil på 1960-tallet, laget i 1968 et verk kalt Divider. Det bestod av et enormt hvitt laken (98 x 98 fot) fullt av små hull. Menn, kvinner og barn ble invitert til å stikke hodene sine gjennom hullene slike at de ble skilt fra sine egne kropper. Med hodene gjennom lakenet kunne de inngå i nye relasjoner til hverandre frigjort fra sin egen kropp.