1 | Desiring a horizon of gravity, 2005

En hvit, transparent duk er strukket ut mellom veggene i utstillingsrommet. Som tittelen antyder kan duken oppfattes som en horisontlinje, og vekter fylt med duftende krydder er med på å holde det hele i balanse. Det gjennomskinnelige seglet deler rommet på midten. Vi må bøye oss ned for å kunne gå inn under den oppspente duken. Enkelte steder er det mulig å stikke hodet opp over horisonten og ta inn landskapet som brer seg ut i rommet. Stående slik, med hodet i en sfære og resten av kroppen i en annen, blir vår opplevelse av vår egen kropp i samspill med kunstverket en sentral del av opplevelsen. Likeså vil samspillet med andre mennesker være med på å forme vår erfaring med verket.

Vi finner slike horisontlinjer i flere av Netos arbeider. I enkelte installasjoner har han også laget små trapper eller stiger som gjør det mulig å titte inn i en verden som befinner seg over vår vanlige menneskelige høyde. Denne interaksjonen med tekstiler minner om et bestemt arbeid laget av en kvinnelig brasiliansk kunstner som ofte blir nevnt i forbindelse med Neto. Lygia Pape, en av de såkalte ”ny-objektive” kunstnerne som virket i Brasil på 1960-tallet, laget i 1968 et verk kalt Divider. Det bestod av et enormt hvitt laken (98 x 98 fot) fullt av små hull. Menn, kvinner og barn ble invitert til å stikke hodene sine gjennom hullene slike at de ble skilt fra sine egne kropper. Med hodene gjennom lakenet kunne de inngå i nye relasjoner til hverandre frigjort fra sin egen kropp.

Slike skulpturelle eksperimenter har hatt stor betydning for Netos utvikling og har vært med på å forme hans syn på skulpturens muligheter. Men strukket ut mellom museets vegger fungerer Desiring a horizon of gravity likvel på en annen måte enn Papes lakenskulptur. Verket relaterer seg i sterkere grad til de romlige forholdene i museet, og like sentralt som vår fysiske deltakelse er forholdet mellom den utspente horisontlinjen og de fylte utposningene som trekkes ned mot bakken. De hengende posene fylt med krydder og sand motvirker horisontlinjens perfekte flate, samtidig som de er med på å holde skulpturen i balanse. De ulike delene av skulpturen eksisterer sammen i et finstemt samspill, som vi får mulighet til å bli en del av.